Besvarelse
Dokumentarfilm oppgave 1
Filmdata:
Tittel: Buena Vista Social Club
Nominert til Oscar for beste dokumentar i 2000
Buena Vista Social Club
Regi: Wim Wenders
Foto: Jörg Widmer
Manus: Wim Wenders
Nasjonalitet: Tyskland
Språk: Spansk
Produsent: Ulrich Felsberg, Deepak Nayar
Produksjonsselskap: Road Movies Filmproduktion
Musikk: Buena Vista Social Club
Produksjonsår: 1998 (1999)
.
.
Portretterte musikere:
Compay Segundo, Eliades Ochoa, Ry Cooder, Joachim Cooder, Ibrahim Ferrer, Omara Portuondo, Orlando “Cachaíto” López, Amadito Valdés, Rubén González
Pitch
Etter å ha mottatt Grammy-award for sin CD-utgivelse med “glemte” Cubanske musikklegender fra 40 og 50 -tallet, vender den amerikanske roots-musikeren Ry Cooder tilbake til øya for å spille inn mer musikk. I studio og på scene fremføres fengende Cubansk son-musikk og musikerne forteller om liv, kultur og musikk.
Filmens central theme er
musikkens overlevelseskraft som kommunikator, på tross av økonomisk trange kår. Dette kommer til uttrykk ved at vi ytre sett presenteres for musikanter som har blitt glemt av storsamfunnet, mens vi under det hele aner en rik kulturell skatt som kommer til uttrykk gjennom et meget fargerikt folkeliv. Vi opplever at musikk og folkeliv på Cuba er to sider av samme sak.
Omtale
Filmen innledes ved en sekvens med den cubanske fotografen Alberto Corda. Vi ser ham vise frem sine berømte bilder av Ernesto “Che” Guevara, Fidel Castro og Ernest Hemingway.
Deretter kommer det egentlige anslaget i filmen som er bygget opp av 3 deler:
Vi følger sangeren, “tres”-spiller og komponist Compay Segundo[1] som kjører gjennom Havana i en åpen gammel amerikansk bil mens han forteller om Cubansk musikk og angivelig leter etter restene av lokalene til nattklubben Buena Vista Social club. Han spør forbipasserende mennesker om veiforklaring.
Deretter møter vi musikeren Ry Cooder som kjører gjennom bygater i motorsykkel med sidevogn, sammen med sin sønn Joachim.
Begge disse “kjøreturer” kryssklippes med (praktisk talt) svart/hvite opptak av konsertforberedelser med de portretterte musikere på en stor scene.
Slik sett åpner filmen altså med et dobbelt anslag:
Først fotografsekvensen, deretter det nevnte egentlige anslaget.
Etterhvert er vi med på øvelser og studioinnspillinger. Filmen er oppdelt i avdelinger som presenterer de ulike musikere i hjemme- og orkestermiljø. Hver presentasjon innledes med et intervju som fungerer som en vignett foran hver delsekvens i fortellingen, underveis mot filmens kulminasjon, en stor konsert i Carnegie hall.
Reisen, roadmovie-prosjektet, er over, musikantene har gått veien fra glemsel og trange kår til verdensberømmelse.
Mot slutten av filmen kommer en hale til historien hvor Cooder forklarer forhistorien til prosjektet. Deretter, tilsvarende starten, avsluttes det hele flerdobbelt:
Dels er vi vitne til en konsert, dels får vi individuelle portretterende tilbakeblikk på de cubanske musiker-personligheter. Idet sangen “quizas- quizas-quizas” (3x kanskje) ebber ut, kunne det hele ha sluttet. I stedet igangsettes en gripende sekvens som indikerer hvor avsondret karene har levd. Dette er holdt fullstendig i en observerende stil (Nichols, iflg. Hausken 1999:217). Observert som av en flue på veggen. (”Fly on the wall” -estetikk, Richard Leacock iflg. Brinck 2000: 258) Vi blir her med under en byvandring på Manhattan, og det går frem gjennom en samtale foran et utstillingsvindu at musikerne sliter med å gjenkjenne karikaturer av Jimmy Carter, Marilyn Monroe og Louis Armstrong.
Helt til sist er vi på scenen hvor hele ensemblet mottar hyllest fra et begeistret publikum, igjen til tonene av filmens åpningsmelodi, Chan Chan. (manns-egennavn)
Vurdering
Filmen lykkes godt i å formidle den rike cubanske musikktradisjon og skildrer en levende musikkglede trass trange materielle kår. Og mest av alt er det hele veldig elegant gjort, med en meget stillfaren fortellerstil. De portretterte personligheter kommer på denne måten desto bedre frem. For undertegnede er det en gåte hvorfor regissør Wenders starter slik han gjør, med presentasjon av fotografen Alberto Korda før det egentlige anslaget. For Korda ser vi nemlig ikke noe mer til videre i filmen. Skal jeg gjette, har dette bakgrunn i at Wenders selv er en aktiv fotograf og har gitt en rekke utstillinger av sine dokumentar- og research- bilder fra mange reiser.
Gjeldende film er jo helt klart et lignende foto-dokument.
Formspråk og stil
-speiles i filmens visuelle uttrykk, med vakre, utsøkte bildeutsnitt.
Filmens første bildet er en oppslått bildebok med bilder av en ung soldat og en antiluftskyts-stilling, fra “Oktoberkrisen – hotel Riviera” (sitat).
Filmens siste bilde er Ry Cooder og hele ensemblet som avslutter konsert til stående applaus i Carnegie Hall.
Fotoarbeidet (Jørg Widmer) kjennetegnes gjennomgående av god observasjonsevne, fint lys og blikk for det estetisk vakre i det dagligdagse. Miljøene er ofte meget nedslitte, nær sagt fattigslige rent materielt. Ofte brukes tette nærbilder av rynkete hender og ansikter.
Vi presenteres fargerike gatemiljøer hvor mennesker åpenbart lever store deler av livet utendørs. Noen røyker sigar, barn leker, andre sitter og observerer.
I lange strekk brukes stødig bevegelig kamera (steadicam), noe som preger filmen.
Filmen har stilmessig mye til felles med fiksjonsfilm-sjangeren “Road-Movie” (se sammenligning Heftig og begeistret).
Wenders´produksjonsselskap heter dag også “Road Movies Filmproduktion”
Hør musikkeksempel El Carretero
(landeveis-lastebilmannen)
Fortellersynspunkt og synsvinkel
Bill Nichols beskriver tre ulike måter å betrakte 3-veis forholdet mellom filmskaper, tematikk og seere. Det innbyrdes forholdet mellom 1. 2. og 3. person. (Nichols 2001: 13)
#A I speak about them to you
(den oftest forekommende modell for dette 3-veis forholdet)
#B It speaks about them or it to us
#C I or We speak about us to you
Foreliggende film er i alt vesentlig fortalt etter modell B.
Vi har ingen gjennomgående kommentarstemme som formidler og forklarer innholdet.
Allikevel opplever vi tilstedeværelsen av en forteller, idet intervjuobjektene henvender seg til filmskaperne til side for kamera, altså ikke til publikum direkte. [2]
Ved to tilfeller er filmens fortellerperspektiv organisert etter modell A:
På starten og helt til slutt i filmen opererer Wenders med den fortellende stemmen til Ry Cooder som avatar eller stedfortreder (surrogate, Nichols 2001 :13) for filmens avsender.
På tampen av anslaget, i det sidevogns-motorsykkelen parkeres og åpningsmelodien Chan Chan har ebbet ut, hører vi stemmen til Ry Cooder off screen:
«My son Joachim and I came back down here to Havana , March 1998. We had been here before, ´bout two years ago……»
Og gjennom en sekvensen helt på slutten av filmen, tar han igjen ordet og kommer med en slags forklarende forhistorie til filmprosjektet.
« How did it all get started?……….»
Utover disse to steder er det ingen kommentarstemme på filmen.
—–
Ry Cooder (1947- )
Om Ry Cooder (USA)
og det mangeårige samarbeidet med Wim Wenders (Tyskland).
.
Ry Cooder har spilt blues og annen roots-musikk siden 60-tallet. Ved flere anledninger, etter mange år med sine egne innspillinger har det vært hans prosjekt å bringe frem i lyset tradisjonsmusikk fra ulike steder.
.
Spesielt er han en anerkjent slide-gitarist og mange vil huske hans særegne stil på kjenningsmeloodien til NRK´s “Pop spesial” på 70/80-tallet.
Wim Wenders (1945- )
Ry cooder har laget musikk til flere av Wenders´ filmer
bl.a Paris Texas som fikk gullpalme i cannes i 1984.
Litteratur:
Brinch, S. og G. Iversen (2000): Virkelighetsbilder. Norsk dokumentarfilm gjennom hundre år.
Oslo: Universitetsforlaget
Hausken, Liv (1999): “Dokumentarfilmen”, i: P. Larsen og L. Hausken (red.): Medievitenskap 2 .Bergen: Fagbokforlaget
Nichols, Bill (2001): Introduction to Documentary, Bloomington and Indianapolis : Indiana University Press
kilde filmdata:
www filmweb.no Lest januar 2009
[1] Klengenavn: ”kamerat 2.stemme”
[2] Med ett unntak; der hvor den unge cubanske musikkprodusenten/dirigenten Marcus Gonzales henvender seg direkte til kamera on screen, ute i gatemiljø hvor han omtaler de glemte “super-abuelos” -bestefedrene
