Dokumentarfilm oppgave 1 er publisert.
I januar har jeg sett gammel og ny dokumentarfilm, for å velge ut til pensumlistens avdeling for selvvalgt.
Spesielt har jeg tenkt på norsk film. Det var tankevekkende å studere norges foreløpig eneste Oscar-vinnende prosjekt; Kon-Tiki fra 1950 og de seneste års Giganten fra 2005, i samme uke.
Mye har skjedd på filmfronten siden 50-årene. Både fortellermessig og selvsagt distribusjonsmessig. Jeg mener bestemt (kanskje jeg selv husker?) at min familie var på teaterlokalet i Sandefjord, for å oppleve Per Høst som holdt foredrag og selv fremviste filmen Same Jakki (fra 1957). Kort etter fikk vi TV.
I pensumartikkelen om Helaftens dokumentafilm i femtiåra, omtaler Jan A.Diesen lignende opplevelser. Vi har begge parallelle minner fra og om Høsts film.
Å kunne få oppleve fremmede land, eksotisk natur og dyreliv på film var oppsiktsvekkende i tiden før TV.
I 1956 kom folk i hopetall til kino for bl.a. å se ville dyr, i Michael Todds
(skaperen av det revolusjonerende Todd-AO -bredfilmsystemet)
Around the world in 80 days basert på Jules Vernes roman.
Han dro inn 100 mill.$ og fikk 5 Oscar-priser.
Men det var ingen dokumentar ……eller?
Se filmtrailer her
For å fremholde et eksempel på et meget stringent laget anslag, har jeg landet på Dei mjuke hendene (1998). Margreth Olins verk om alderdom og livets kveld, filmet på Sandeheimen her i Vestfold.
Selv var jeg i sin tid NRK´s utsendte på samme Sandeheimen for å dekke lanseringsbegivenheten, da filmen ble presentert for beboerne på hjemmet av dengang nyutdannede Olin.
Senere har Margreth Olin med Ungdommens råskap, vært med på Lars von Triers (nå ut-ebbende?) dogumentary-prosjekt.
Personlig har jeg en viss sans for road-movies.
Både på fiksjons og dokumentar -fronten.
Jeg mener både Wim Wenders Buena Vista Social Club (1999) og Knut Erik Jensens Heftig og begeistret (2001) har et slikt preg, og ikke minst andre parallelle trekk. Bl.a. i hvordan intervjuene fungerer som menneskepresenterende vignetter foran de ulike delene i filmen. I begge filmer er temaet musikk og fortellerrollen er, om ikke utradert så i hvertfall nesten usynliggjort i lange partier i filmen.
Wenders setter allikevel inn en forklarende del, hvor ikke regissøren selv presenteres, men hvor den reisende musikant Ry Cooder forteller i 1. person om sin vei mot gjenoppdagelsen av Cubanske musikkpersonligheter.
Mer om dette under oppgavebesvarelse 1
—–
Teoristoff fra oppgaveteksten:
(med tanke på kr. reflekterende faglogg i mai)
Om fortellersynspunkt og synsvinkel
Bill Nichols (2001) beskriver tre ulike måter å se det 3-veis forholdet mellom filmskaper, tematikk og seere.
#A I speak about them to you
(den oftest forekommende modell for dette 3-veis forholdet)
#B It speaks about them or it to us
#C I or We speak about us to you
En ytterligere måte å klassifisere dokumentarfilm i ulike sjangere, er samme Nichols´ inndeling i 4 forskjellige representasjonsformer som betegner filmskaperens perspektiv, hans rolle overfor filmens materiale (Hausken 1999)
Typologiene fremkommer i Bill Nochols´dokumentarfilm-bok Representing reality fra 1991.
(Her referert av Liv Hausken)
1 Den interaktive (filmskaperen deltar aktivt i diskursen)
2 Den forklarende (med allvitende kommentarstemme)
3 Den observerende (tilbaketrukket filmskaper, “direct cinema” )
4 Den refleksive (selve produksjonsprosessen er også tema, med synlige virkemidler )
Ofte vil en en fortellerstil være kombinasjoner av de ovennevnte 4, slik som i den gjeldende film hvor store deler er en observerende dokumentar, men hvor filmskaper nok har stilt spørsmål, og dermed “synliggjør” seg selv ved å være blikkpunkt under svaret, selv om selve spørsmålene er redigert bort
