Opg2 Reise-essay

Til antologien Mitt faghjerte banker
.

ORIENTALISME OG ROBINSONISME

Litteraturreiser-Reportasjereiser-Tidsreiser-Assosiasjonsreiser-Fagreiser
.
Det må ha vært midtveis i gangfeltet på vei over til stampuben Oak & Castle i Holland Park. Plutselig så jeg sammenhengen i forhold til det ekstraordinære i fortelleriet ved nettopp Voyages Extraordinaires og senere tiders fantastisk litteratur. Jeg så som i et forklarelsens lys hvilke særegne virkemidler som så ofte går igjen i disse bøkene. Det er allment kjent at Arthur Conan Doyle i sine spenningsfortellinger skapte skoledannende historiekonstruksjoner for kommende krimlesende slekter, med Dr.Watson som måtte og skulle belæres for at mesterdetektiven skulle få glitre. På samme måte er Jules Vernes 1800-talls fortellinger bygget opp med fortellergrep som har vært kopiert så lenge at å lese dem i dag, kan oppleves som banale klisjeer. “The mad professor” og det lille reisefølget bestående av et lite rollegalleri; med den intellektuelle, villstyringen og den spørrende medreisende vi skal identifisere oss med. Pussig nok ser vi familieforhold som aldri omfatter fedre og sønner eller mødre og døtre, men kun onkler og tanter, nieser og nevøer. Helt tilsvarende det Jon Gisle (1973) og andre donaldister har påpekt som selve kjennetegnet på vår alles Andeby.
     «Good-afternoo…. Classical stuff you´re reading there sir!»  En distingvert utseende kashmirfrakk hadde nettopp steget ut av sin håndbygde Jensen og kikket nå på min lille bokstabel ved bardisken der jeg satt vaglet opp med a pint of bitter og mitt lesestoff, midt inne i en støyende forsamling som slappet av etter en hektiske uke.
Innerst mot veggen hadde disken en ganske godt opplyst del tilegnet barpersonalets pussig sammensatte musikksamling. Heldigvis var det såvidt tidlig på kvelden, at denne potensielle lydforurenser foreløpig ikke var igangsatt. Fremdeles var pub´en slik en Londonpub skal være og jeg kunne rigge meg til for min yndlingsgesjeft på fritiden, hvor i verden jeg måtte være på TVreportasjereise: barlesing.

Barlesing
Jeg har lest store deler av fagpensum om maurisk kulturhistorie på tapasbarkrakken til Miguel´s Desayuno tvers overfor Mercado Municipal i Valencia, Professor Challenger and The lost world ved den fantastiske jernbanestasjonen i Kuala Lumpur eller som nå, fordypet i Jules Vernes Adventures of Captain Antifer i Holland park, på Londons bestWest.
Kashmirfrakken satte i gang med å dele sine gode leseopplevelser fra ungdomsårene og ville vite hva jeg ellers hadde av obskure Jules Verne -titler blant dagens fangst fra antikvariatgaten Cecil Court.

Akkurat her var jeg, fordi akkurat nå skulle de alliertes landgang i Normandie jubileres med en TV-dokumentar og mitt filmteam skulle gjøre opptak i flere uker på begge sider av den engelske kanal.
Enda hadde jeg ikke kommet meg helt etter dagens høydepunkt tidlig på formiddagen. NRK´s mann i London under krigen hadde skaffet innpass hos Mr. Hugh Greene, BBC´s general fra 40-årene. Vel var det en tankevekkende opplevelse å få treffe broren til Graham Greene hjemme i leiligheten hans, men å få studere bokhyllen hans var direkte gripende. Om han hadde Jules Verne blant de mange bind fra gulv til tak er ikke usannsynlig, men jeg fikk aldri spurt, man er da på jobb. Jeg var blitt servert en god kopp med mr Greenes utmerkede te og sto drømmende og studerte de mange bokrygger. Storebrors Den tredje mann var selvsagt der, reisethrilleren fra Wien med vannveien Donau som kulisse. Jeg speidet forgjeves etter Vernes Vakre gule Donau, om den kanskje kunne være på samme hylle.

Over Den engelske kanal
Jules Gabriel Verne var også i land på de britiske øyer, selv om flere anekdoter hevder at han knapt forlot sin skrivestue omkranset av geografisk og annen vitenskapelig litteratur.
Som 31 åring reiste han til London, Liverpool og Edinburg i 1859.
Dette var 13 år før Phileas Fogg returnerte til reformklubben i Pall Mall etter å ha reist jorden rundt på 80 dager. Deretter kunne han etter vunnet veddemål rolig dra hjem og slappe av, femhundreogsøttifem skritt med venstrefoten og tilsvarende med høyrefoten slik forfatteren beskriver gangavstanden til hjemmet i Saville Row, for på den måten å implisere petimeteregenskapene til den mystiske verdenskjente reisende med det tåkefulle navnet Fogg.
14 dager etter Holland Park, var jeg selv vel installert med calvados og Albatross på vertshuset “Le relais des gourmets” på Frankrikekysten. Vi skulle filme på strendene som var åstedet for det store slag ved krigens slutt. Ikke langt fra Vernes Amiens eller fødestedet i Bretagne, utgangspunktet for flere av hans reiser både i og utenfor bøkene. Vår lokale, lett korpulente guide fra det gastronomiske stoppestedet med økenavn som rimte på det lokale eplebrennvin, var sprekkfull av bordets gleder og stolthet over sin landsdels verdenskjente litterat.
Jules Verne oppnådde å bli kjent og velstående grunnet sitt forfatterskap og disponerte stor seilyacht med 10-manns besetning. Ombord i St. Michel III foretok han lengre tokt både nordover til Skandinavia og sydover inn i middelhavet.
Selv har jeg en rekke ganger hatt gleden av å oppleve middelhavskulturen fra et skipsdekk både i østlige og i vestlige farvann
Middelhavs-seilas
Ved to anledninger de siste årene har jeg vært skipper på spennende seilas sammen med min sønn og gode venner rundt Ibiza og Formentera. Den forrevne klippekysten på Balearene står i sterk kontrast til det playa-bildet som folk flest forbinder med Spania.
Fyrtårnene som kneiser høyt og fritt mot himmelen er like mye kystens katedraler her i middelhavet som ved Stadt eller Lindesnes. Det staselige fyrbygget høyt oppe på den bratte klippen syd på Formentera, imponerte også Jules Verne med sitt ruvende Faro de la Mola som siste utpost før NordAfrika-kysten og diktet det inn i en av sine bøker. Øyas innbyggere har reist en bauta til hans ære i entusiasme over den franske forfatterens valg av stedet som et viktig element i romanen Hector Servadac (1877).
I En reise gjennom solsystemet (den norske tittel) skildres den ekstraordinære reisen til den franske kaptein Servadac og hans følge som blir med når en del av Algerie rives løs fra jordkloden og suser av gårde som en komet i to år.
Dette er vel faktisk Vernes eneste virkelige science fiction -bok, ifølge den vanlige betydningen av termen, med vekt på science.

Fabelprosa
I litteraturomtaler støter vi stadig på utsagnet; Jules Verne var den første science fiction -forfatter og fremtids-spåmann. Men var han det?
Forfatteren dramatiserte geografi og skrev fantasifulle reiseskildringer i en tid da få reiste, men det meste i hans fortellinger var fullt mulige foreteelser i hans samtid, ikke fremtidsvisjoner.
Med sine bortimot 60 fortellinger publisert under headingen Voyages Extraordinaires, var han uansett sentral i utviklingen av sjangeren fabelprosa eller fantastisk litteratur (hvori opptatt sci-fi).
Nå må det sies at det viktigste karaktertrekk ved god fantastisk litteratur langt fra er det teknologiske eller vitenskapelige element, men heller dette at utgangspunket ofte er en alternativ virkelighet, eller verden om man vil, for å belyse eventuelle uheldige samfunnssider ved vår egen kultur. Denne alternative verden behøver absolutt ikke å være en teknofisert fremtidskultur, men kan like gjerne være en parallell fantasiverden eller en primitiv fjerntliggende øyverden.
Jules Verne var selv veldig klar mht å understreke sin gjeld til de litterære forgjengere som Edgar Allan Poe (1809-1849) eller så langt tilbake som til Daniel Defoe (1660-1731), forfatter av romanen Robinson Crusoe fra 1719.

Robinsonader
Mange kjennere vil hevde at nettopp dette verket er starten på fabelprosareisen. Samtidig er den opphavet til det vi kaller Robinsonader. Denne litteraturretningen kjennetegnes ved at hovedpersonen, en representant for vår vestlige kultur strander og overlever på en øde øy hvor han kjapt blir hersker og elegant underlegger seg et gjerne bugnende, men ugjestmildt og villt naturmiljø.
Robinsonadetradisjonen ble videreført av blant andre Jonathan Swift (Gullivers reiser 1726) og Johann David Wyss (Den sveitsiske familien Robinson 1812).

Jules Verne har som en del av denne skrivetradisjonen fortsatt øde-øy temaet i flere av sine verker en del år senere;
Den hemmelighetsfulle øy (1873), Onkel Robinson (1874), School for Robinsons/ L´ecole des Robinsons (1881) og To års ferie (1886)

Orientalisme
Et likeså viktig element ved denne sjangeren er hvordan naturfolkene, beboerne i denne ubesudlede, fremmede natur omtales. Selv om han fremstilles som underlegen og mindreverdig tillegges gjerne den “ville” en god del upåvirkede og høyverdige trekk som han nok ikke alltid har hatt. Enten han heter fredag, torsdag (1) eller vesle svarte sambo, fremholdes det som et positivt særtrekk at han er upåvirket av Europas dekadense og forfall.
Denne overlegne herskerfremstilling er et klart uttrykk for det vi kaller orientalisme.
Edward Said fremholder i boken Orientalismen fra 1978 at vi i vesten fremstiller orientaleren, eller som han påpeker; alle ikke-europeere, med utgangspunkt i oss selv, men med negativt fortegn. Vi tegner dem i det bildet vi trenger.
” et mytesystem som har produsert en imaginær orient i sitt eget bilde og for sine egne formål” (Thorbjørnsrud om Said 2001/1978).
“Orienten var nærmest en europeisk oppfinnelse [...] et sted for romantikk, eksotiske vesener, uforglemmelige minner og steder” (Said 1978).
I det utvidede orientalismebegerepet sees dette tosidig; et negativt speilbilde av det underlegne orienten som samtidig gis en problematisk positiv-romantisk fremstilling.

Den edle ville
I robinsonadene finner vi fremstillinger av naturfolk med karakteristikker den franske 1700talls-filosofen Jean-Jacques Rousseau kalte “den edle ville”.
Med dette mentes en lykkelig urtilstand eller et tapt paradis, der mennesket levde som en del av og i pakt med naturen rundt seg. Den historiske utviklingen, og spesielt de såkalte framskrittene hadde forrykket denne balansen. (2)

Drastiske forkortelser
Det samfunnsrefsende fabelprosa-element er absolutt ikke spesielt fremtredende i flertallet av de ovennevnte Robinsonader bortsett fra kanskje Swifts Gullivers reiser. Denne kan forøvrig trenge en kommentar som på mange måter også gjelder hele Vernes forfatterskap.
Noen lever muligens i den villfarelse at den irske domprost og samfunnskritiker Swift sine bøker, eller Vernes for den saks skyld, er skrevet for barn.
Oversetter Carl Fredrik Engelstad karakteriserte det slik i forordet til den komplette versjon av Gullivers reiser på norsk i 1973:
” For det første er Gullivers reiser ikke noen barnebok. Den er tvert imot en av de mest voksne bøker som er skrevet. Og jeg har en mistanke om at når de voksne i nesten alle utgaver har kuttet ut den siste halvparten og lagt en påpyntet versjon av den første i hendene på barn, så er det fordi de selv ikke har villet forstå hva boken handler om og anvende det på seg selv.”
     Med henvisning til denne type forkortelser vil engasjerte “Vernianere” verden over også fremheve at de bøkene som ga Jules Verne en plass i verdenslitteraturen som en av våre aller mest oversatte og trykte forfattere, ikke er de samme verkene han selv skrev (!)
Altså at de fortellingene som de fleste av oss utenfor Frankrike kjenner til, stammer fra sterkt forkortede og omarbeidede utgaver. (Moe 2008)
.
Middelhavsromaner
Under min siste seiltur langs Formentera ble det ikke ødeøy-romantikk, men både Hector Servadac og Mathias Sandorf var med ombord. Jeg ville lese på nytt middelhavsromanene som Jules Verne, mer grundig enn ved noen annen bok gjennom egen befaring hadde researchet.
Med St Michel III besøkte forfatteren de Nordafrikanske landene; Marokkko, Algerie og Tunis. I tillegg også Malta og sør-Italia. Romanen om den Ungarske frihetskjemperen Mathias Sandorf(3) er på mange måter en helt parallell geografisk gjennomgang av de samme stedene Verne-seilasen anløp.
.
Orientalisme – robinsonisme
Så sitter jeg igjen bar-lesende etter endt seilas, lent opp til en fratrukket skyvevegg, halvveis ute under platanlønnetrærne på torvet i gamle Eivizza by (på Ibiza). Havseileren har jeg fortøyd på den andre siden av bukta. Havnetaxien har for 1 euro gitt meg skyss over hit.
Min bok blir lenge liggende oppslått på samme side. I den varme natteluften sitter jeg og tenker på Nordpolen og Jules Vernes fantasireiser til nordområdene, de siste jomfruelige, uoppdagede 1800talls-steder på kloden.
Jeg blir sittende å gruble over denne åpenbare fascinasjonen for det lille landet som enda ikke hadde blitt en egen nasjonalstat.
Om hvordan de ville, enkle, nesten litt edle naturfolkene fra det kalde nord barskt beskrives i hans fortellinger,      …orientalisme – robinsonisme.

Nordpolen og Lofoten
Jeg ser for meg kaptein Nemo og ubåten Nautilus på vei mot sin endeligt i Moskenesstraumen ytterst i Lofoten. I bladkiosken på hjørnet har jeg tilfeldigvis oppdaget et bind i en nystartet spansk klassikerserie, som hevdes det, kommer til å omfatte alle Jules Vernes ekstraordinære reiser. Jeg har kommet over Veinte mil leguas de viaje submarino - En verdensomseiling under havet. Handlingen kan jeg utenat, men jeg er spent på å lese hvordan den “norske” delen, avslutningen i en fiskerhytte i Lofoten fortelles på spansk og blar fram til siste kapittel.
Den inneholder desverre en hårreisende oversetterglipp. I den kjente henvisning til rutedampbåten fra Nordkapp som etterhvert skal bringe våre helter Aronnax, Conseil og Land sydover igjen etter landgang i nord-Norge:
….« Los medios de comunicación entra la Noruega septentrional y el sur son muy raros. Me veo, pues, obligado a esperar el paso del vapor que hace el servicio del Polo Norte cada dos meses.»
Fritt oversatt ; kommunikasjonsmidlene sydover er skjeldne. Vi blir nødt til å vente på dampskipet som går i rutetrafikk til og fra nordpolen annenhver måned.
(!)
Hverken i virkeligheten eller i Vernes fiksjonsverden har det noengang gått fast rutebåt mellom Nordpolen og kontinentet
-det skulle selvsagt være noe i retning av “Cabo Norte” (Nordkapp)
Hmmm
Jeg blir nødt til å sende et leserbrev med en oppklarende klage til mine medVernianere i spanskspråklige Mundo Verne …….

tilhørende faglig refleksjon
———–
Litteratur

Skjønnlitt:
Defoe, Daniel: Robinson Crusoe 1719.
Swift, Jonathan: Gullivers reiser 1726
Verne, Jules: Jorden rundt på 80 dager 1872
Verne, Jules: Den hemmelighetsfulle øy 1873
Verne, Jules: En reise gjennom solsystemet / Hector Servadac 1877
Verne, Jules: Onkel Robinson 1874
Verne, Jules: L´ecole des robinsons 1881
Verne, Jules: Mathias Sandorf 1885
Verne, Jules: To års ferie /Deux ans de vacances 1886
Verne, Jules: Mirifques Aventures de Maitre Antifer 1892
Wyss, Johann David: Den sveitsiske familien Robinson 1812

Fag:
Gisle, Jon: Donaldismen  (1973)
Moe, Per Johan http://studpjmoe.wordpress.com/hovedprosjekt/oppgave-3b-rev/
Rousseau, Jean Jaques (1712-1778)
Said, Edward W: Orientalismen (1978)
Thorbjørnsrud, B (2001):    det innledende essayet til Orientalismen  
Winje, Geir (2008) Det utvidete orientalismebegrep forelesning 10.10.08
—-
noter
(1) ang “torsdag”;
Mikke Mus & negergutten Torsdag
Walt Disney (1953)
(2) formulering fra Cappelens Kvinnehistorie, bind 1, (1992)
—-
(3) Om Nordens nyeste og viktigste Jules Verne -utgivelse på flere år,
les anmeldelse i Bergens tidende etterfulgt av undertegnedes forhåpentligvis nyanserende tilsvar