Opg1 Selvbiografisk

Oppgave 1  fellesemne
Selvbiografisk tekst -som fagperson

.

«Pour un penseur, un rêveur, un philosophe, au surplus, rien d’émouvant comme un bâtiment en partance…………»
.
«For en tenker, en drømmer, en filosof er ingenting mer gripende enn et skip som skal til å seile.
Ens fantasi følger gladlig hennes strabaser med bølger og kamp mot vind, hennes farefulle ferd som ikke alltid ender opp i en havn. Skulle en ekstraordinær situasjon oppstå, kan skipet gjerne innta en mytisk skikkelse, selv for et sinn som er noe reservert overfor fantasien.»

                                      – Jules Verne,    i “Kaptein Hatteras” 1864

MINNESBILDER – REFLEKSJONER – VEIVALG 

Jeg kan ennå godt huske min sjokkartede opplevelse da prisen på Donald gikk opp fra en drøy krone til 1,30 og jeg motvillig måtte konstatere at praktisk talt hele mitt ukesbudsjett ville gå med ved et enkelt besøk til kiosken på hjørnet. At det for fremtiden ikke lenger ville bli mulig å få med en sweet-mint eller noen toforfemøres-sukkertøy på handelen.
Det må ha vært før jeg kunne lese ordentlig, men bilder dugde like bra til å forstå. Senere bokstaverte vi oss gjennom forsidens; d-o-l-a-n-d   d-u-s-e-k og begynte de første refleksjoner over utenlandske uforståeligheter.
Bilder i tegneserien Donald eller noe senere de Illustrerte Klassikere, sådde en lese- og bildeinteresse som har formet mye.

Bildeminner og tegneserieblader har jeg fremdeles i hode og hylle.
I forrige uke så jeg forøvrig til stor forbløffelse at mine halvannenkrones-anskaffelser fra sekstitallet frembys på QXL for omkring tusenlappen.
.
.
Bilder – bilder – bilder
Se i bilder
Tenke i bilder
Snakke i bilder 
Lage bilder og sette sammen bilder

Det sies at menneskeheten består av to hovedtyper:
De som først og fremst forholder seg til det visuelle
og de som først og fremst forholder seg til det hørbare.

Noen bare må ha det ryddig rundt seg.  
Noen kan ikke tenke uten at alt er stille.
Noen ser ingenting, hverken av omgivelser eller eget utseende, andre tenker ikke på annet.
Noen er tilsynelatende ute av stand til å fungere uten å være omhyllet av musikk eller annen lyd.

Det hevdes at det er ut fra slike legningsmessige sider ved vår personlighet vi velger livsledsager, utformer og tilpasser våre omgivelser eller foretar yrkesvalg.
Selv vet jeg ikke helt, men det har blitt mitt profesjonelle liv å observere og å få øye på, ubevisst å legge merke til hvordan lyset faller på et ansikt eller en låvevegg.
Som i all billedkunst dreier fotografering og filming seg om å se, observere og tegne med lyset. Intet bilde er objektivt, alt dreier seg om valg, ofte har fotografen luket ut eller ryddet opp innenfor bildeflaten.

Min hukommelse består av bildelagre.
Alltid har jeg hatt innvendige bilder og fantasiutfoldelse har vært bestemmende for det meste.
Å fortelle har siden muligens blitt like viktig som hva som formidles.
.
.
«STÅ STILLE !»   -lød stemmen ut av det beksvarte mørket
«DETTE ER POLITIET !
Du har et ladd våpen rettet imot deg!
Legg deg ned på magen med ben og armer utstrakt. Du vil bli kroppsvisitert for mulige våpen.»

Ovenstående kunne vært anslaget til en thriller.
Mannen på bakken, midt i veien kl. 01.30 i stummende mørke, var NRK´s videojournalist på jobb for Dagsrevyen, timen etter skyteepisoden inne på hovedkvarteret til en av de rivaliserende MC-bandene i nordre Vestfold. Dagsrevyens utsendte enmannsteam hadde grunnet lokalkjennskap gjettet litt for godt om hvor rømlingene kunne ha tatt veien og hadde havnet midt i en mørklagt politisperring på en avsides gårdsvei.
Etter tilbud om samtaleterapi, produserte jeg kort tid etter kulturinnslag om Odd Nerdrums separatutstilling i Vestfold og Vidar Lønn-Arnesen ville ha meg med for å lage mellomstikk til DaCapo ute på Færder fyr.
“Gleden” ved å jobbe for NRK-TV i lille Norge er bl.a. en variasjon i tematikk som utenlandske filmkollegar kan drømme om.
Jeg kom til NRK da norsk fjernsyn var 16 år. Siden har media vært mitt profesjonelle liv og det å være filmarbeider ble en livsstil.

Det mest givende ved å produsere film eller multimedia er muligheten til stadig å møte nye spennende mennesker og å få innblikk i mange interessante saksområder, finne en god historie som fortjener å fortelles. Selve det regimessige håndverket blir, om ikke rutine så i hvert fall noe som sitter i ryggmargen.
På samme måte som at pianisten neppe tenker på tangentene når han spiller, ligger hovedfokus hos en filmskaper på innhold og alternative fortellermåter.

Rampelys
Film- og TV-produksjon er spennende, krevende lagarbeid. Sterke meninger brytes og mange følelser er i sving. Et direktesendt lørdagsshow innebærer tett kontakt med spenninger og utladende fellesskapsfølelse stilt overfor at hundretusener følger med fra sofaen.

Mange kjente TV-fjes har vært, om ikke nære venner så i hvert fall kollegaer på settet, med et selvfølgelig behov for beskyttet privatsfære. Ikke engang min kone har fått vite om hvem som har kommet i skade for å kjøpe to like nummer av LEK, er narkotikabruker eller lukter brennvin på jobb.
Min gode arbeidskamerat og læremester,  NRK´s første filmfotograf uttrykte det slik;
“Jeg har i alle disse opplevelsesrike årene sagt at jeg en vakker dag vil skrive bok,  men nå ser jeg at det helt klart er mer penger å tjene på å la være.” (!)

Men en likeså vakker dag vil farfar, den pensjonerte filmarbeideren ta med barnebarnet på en brygge-pils for å fortelle om svart/hvit fjernsyn og filmfremkalling på Statens Filmsentral i Blindernveien de hektiske minuttene før sending.
Om innspillingene av Fleksnes, Fredrikssons fabrikk, TandeP- eller  DanBørge- show og KLM.
Han vil fortelle om den lyse hjertelige latteren til Kong Olav som alltid gjorde et nummer av å håndhilse på meg som stod bak kameraet under opptak av nyttårstalen.
At stemmen og minnet fremdeles lå i bakhodet da det var akkurat farfars live-kamera-bilde som lå ute over landets TV-sendere under 1 minutts-stillheten da absolutt alle avbrøt arbeidet for å følge kongebegravelsen fra Oslo domkirke.
Om aviskollegaen, Aftenpostens foto-nestor som her istemte ærbødigheten overfor uutslettelige minnesbilder oppe fra orgelgalleriet, der TV- og avis- fotografen etterpå stod og  pakket sammen. Han for å levere forsidebildet til morgendagens avis, slik han også hadde gjort den gang kong Håkon gikk bort.

Bilder – bilder – bilder
Farfar vil fortelle om da han var og hilste på i slottsstua hjemme hos Sonja og Harald, på statsministerkontoret til Willoch eller senere Brundtland.
At det var stort å få møte LiveAid´s Bob Geldof og blueslegenden BB.King.

Hverdagsmennesker
Men det er ikke kjendisfjesene som nødvendigvis har de mest interessante ansiktene blant minnesbildene, eller som medfører det mest gripende møte.
Jeg kom til fjernsynet da NRK var enerådende norsk TV-kanal og ble der i nesten 30 år. Jeg ble formet og dannet i en tid da Erik Bye dro TV-seerne ut til Reine eller Røst for å lytte til fiskeren med det furete, værbitte, ettertenksomme ansiktsuttrykket.
-En fjernsynsverden hvor det fremdeles var mulig å komme til orde med samlende ikke-konkurranseutsatte lørdagsprogrammer med og for hverdagsmennesker.
Dette i skarp kontrast til mye av tematikken som er rådende i dagens enorme medietilbud. Kanskje det i virkeligheten ikke er så enormt,  bredt?

Å lage seere
Musikkvideoprodusent, nå avdøde Svein Erik Børja sa det meget treffende noe før reklamefinansiert TV ble innført i Norge:
Hovedforskjellen mellom abbonnements- og reklamefinansierte sendinger er at mens oppgaven til abbonnementsTV er å produsere program til seerne, skal reklamefinansiert TV fremskaffe seere til programmene (reklamen).
I siste tilfelle vil som kjent formatering mot målgrupper bli viktig.
Skal man selge produkter som en må være lettlurt for å akseptere, blir det nødvendig å sørge for at det sitter nettopp lettlurte hoder i sofaen når reklamen går.
-Med de urovekkende konsekvenser dette får for valg av tematikk, fortellerstil og sjanger.

Undervisning 
Disse pågående strømninger i dagens postmoderne mediesamfunn er en medvirkende årsak til at undertegnede i dag heller enn å selv produsere,  prioriterer å undervise i filmfag.  Forhåpentligvis vil mine studenter gjennom enkle egenproduksjoner få innblikk i filmspråk og ulike fortellergrep, noe som igjen kan gi økt mediaforståelse. 
Vi omgis av bilder på alle kanter. Å lese bilder er en daglig bevisst eller ubevisst foreteelse for alle.
Dagens ungdommer bærer fototelefon i jakkelommen og publiserer talende dagligbilder. På facebook iscenesetter de seg selv, sant eller usant, med opplasting av mer eller mindre utleverende bilder.
Det burde være lett å få øye på uheldige sider ved mediesamfunnet. Ikke minst for en som selv har arbeidet mange år i bransjen, hvor utøvelsen av faget ofte dreier seg om å skjule de virkemidler som er tatt i bruk. I mediebransjen benyttes manipulative grep for å få seeren med på en opplevelsesreise. Dette kan være positivt eller negativt, alt etter som hva en måtte mene om det underliggende budskap i det som formidles.
Jeg opplever det som en viktig oppgave å bidra til bevisstgjøring av unge studenter overfor de ulike aspekter ved lesing av bilder og andre medieuttrykk.

Kommunikasjon
All god kunst er kommunikasjon, i film- og mediaverdenen også.
Film skiller seg fra fotografi ved ikke kun å avbilde eller illustrere øyeblikket.
Selve essensen i filmfortellerkunst er filmklipp vist i sammenheng, at de enkelte elementer langs en sammenhengende assosiasjonsrekke utgjør et hele som mobiliserer et noe som rører. En grunntese fremhever at filmfortellingen blir til inne i hodet til den som ser.
Seeren dikter med, trigget av de scenene som fremvises i rekkefølge. Utfordringen for avsender blir å kommunisere historiene fra sitt indre blikk over til seeren. Sånn sett har det vært min oppgave som filmprodusent  å sørge for at mine innvendige bilder blir formidlet til seeren, og kan manes frem hos mottageren.
Disse sammenhengene er blant kjernepunktene i min filmundervisning overfor studentene.

Seertall
Om sluttproduktet ikke avleses av en mottaker har skapelsesprosessen ingen mening.
Som profesjonell filmarbeider ble det for meg en viktig spore å vite at tusenvis av mottagere så det mitt filmteam presenterte.
Som ung filmstudent på slutten av 70-tallet var dette medvirkende årsak til at jeg fortsatte i TV ved endt eksamen og utført plikttjeneste etter NRK´s video- og filmproduksjonsskole.
Jeg tok et valg om ikke å satse på en frilans- kinofilmkarriere,  men satse på fast ansettelse og film/videoproduksjon for fjernsyn.

Rent bortsett fra det inspirerende ved at NRK var og er norges desidert største produksjonsselskap er fjernsyn som distribusjonsmiddel overveldende i forhold til kinofilm-systemet. En av våre “Ut i Naturen” -produksjoner, sendt midt i uka, kunne ha 400.000 seere. En større TV-filmsatsing, eller produksjon for lørdagskvelden kan gjerne ha 1mill. seere.
Seertall som en kinofilm på langt nær oppnår, selv etter spredt visning i flere dager.
For en filmskaper gir det følelsen av å være i begivenhetenes sentrum, når avisene kommenterer og publikum utveksler synspunkter om noe en har laget.
Det gir også en helt spesiell inspirasjon til å yte ekstra i den kreative prosessen. 

Nye medier
Mediejobbing innebærer at en må forholde seg til stadig nye kommunikasjonsformer.
Min yrkesmessige kursendring i retning av undervisning startet med internetts inntog i alle sammenhenger. I 1997 var internett kommet i allmenn bruk og ganske snart ble det behov for å tilrettelegge for innhold ut over tekst på web.
Selv i en tid da sluttbrukere stort sett benyttet oppringt internett med modem, var vi flere filmarbeidere som ville eksperimentere med å vise levende bilder på nett. Vi var fristet av de interaktive mulighetene som lå i webfilm.
Selv tok jeg deltidsstudium i webdesign og eksperimenterte med film optimalisert for lave overføringshastigheter. Jeg startet eget produksjonsselskap for produksjon av interaktive bedriftspresentasjoner med multimedia på plate og for nett.
Grunnet denne tidlige erfaring fra kombinasjonen; film, internett og interaktivitet, ble mitt firma engasjert som kursarrangør av flere avishus som var opptatt av å få innpass på nye mediearenaer. I dag har alle aviser nettredaksjon og mange tilbyr i tillegg til verbaltekst med fotos, også videoreportasjer.
Institutt for Journalistikk skulle lage multimedialab for sitt kurstilbud i pionertiden, jeg var konsulent og foredragsholder. Senere ble jeg hodehentet til heltidsundervisning i høgskolesystemet og lot det stå til. Resten er om ikke historie, så noe bortimot en påbegynt fortelling.

Lærer føler jeg aldri at jeg har blitt, men kommunikatør har jeg vært hele det voksne liv. Både før og etter at jeg startet som underviser.
Ofte opplever jeg at formidling av indre bilder og forestillinger fordrer lignende virkemidler enten mottagerne er 20 i tallet eller det mangedobbelte.
-
student P.J. Moe
sept.08

               til faglig refleksjon